bak muren
Sommarlektyre

Første gongen eg besøkte Al Hadadiya var i starten av mai. Vi var der nokre timar saman med ein av familiane. Jentene fekk vere med å lage ost, og i det vi skulle dra, stakk dei eit egg i handa på meg, som eg skulle få. Far i huset er aktiv i Jordan Valley Solidarity, og familien får ofte besøk av “utlendingar”.

Tysdag vart fire heimar i Al Hadadiya, inkludert huset til familien vi hadde besøkt tidlegare, rivne, saman med alle dei tilhøyrande dyrefjøsa. Vi kom dit etter at alt var over. To småjenter viste meg ivrig rundt i ruinane. Det var femte gongen huset deira hadde blitt jamna med jorda på denne måten. Dyra var jo også blitt heimlause, og det var kontaktsøkande lam og killingar overalt, medan dei vaksne geitene åt det dei kom over. Då vi skulle reise vidare, drog den eldste av dei to jentene meg i armen.

- Du har vore her før. Du fekk eit egg!

Slik  var det etter at bulldosarane hadde reist.

I dag tidleg fekk vi ein SMS om at husriving (det dreier seg strengt teke om teltriving i desse landsbyane, men det er uansett heimane til folk det er snakk om) var på gang i Jordandalen. Vi reiste så fort som overhovudet mogleg. Då vi kom til Hadadiya hadde militæret og bulldosarane reist sin veg, etter å ha jamna fire heimar og tilhøyrande dyrefjøs med jorda.

Nokon hadde høyrt rykter om at bulldosarane var på veg vidare til Maleh, så eit par av oss heiv oss i bilen og køyrde dit så fort vi kunne. Der spurte vi ein gjetar om han hadde sett nokre store maskiner, og joda, han kunne peike ut kva veg dei hadde teke. Då vi kom rundt svingen, såg vi dei, dei hadde svinga av hovudvegen.

- Dei er på veg mot Khirbet Yazra, slo sjåføren vår fast. Men vi kunne ikkje følgje etter dei same vegen, for der er det stengt av for palestinske køyrety. Så vi tok omvegen om kontrollpostar, byen Tubas og evig lange grusvegar og hjulspor i ørkenen. Vi kom fram til scenarioet på filmen.

To heimar, eit kjøkken og to dyrefjøs vart jamna med jorda. Ein av sønene skal gifte seg om 20 dagar, og alle pengane dei skulle betale for bryllupet med, var også i huset og er truleg tapt no. Tidlegare hadde storfamilien budd ein kilometer unna, men så hadde dei blitt tvangsflytta til denne staden. Deretter hadde dei fått rivingsordre, og i februar blei heimen deira jamna med jorda for første gong. No fanst det ikkje andre stader for dei å reise, så dei bygte opp att alt. Neste gong fekk dei ikkje rivingsordre. Soldatane og bulldosarane dukka opp fullstendig umeldt i føremiddag.

Resten av dagen var det ikkje mykje å gjere, anna enn å sitje saman med familien under det store treet som no er den einaste staden som tilbyr skygge. Vi fekk te. Det var tårer og sinne. Vi fekk meir te. Røde Kors kom og lovte å stille opp med nye telt til familien. Det er ei mager trøyst, for i det soldatane reiste frå staden, informerte dei om at dersom dei fekk nyss om at noko vart gjenoppbygt her, skulle dei komme tilbake.

Så godt som…

Nesten heile teamet var på rundtur i Jordandalen i dag, med den vanlege palestinskregistrerte minibuss-taxien “vår”. Den kortaste vegen går forbi ein kontrollpost vi berre av og til slepp gjennom, så her gjeld det å skru på sjarmen. Iren i framsetet viste fram passet sitt og konstaterte at vi var kjempekristne og gjerne ville sjå den flotte naturen i Jordandalen. Soldaten nikka og meinte at det måtte vel gå bra.

- Men er alle saman frå Irland?

Det er vi jo ikkje, så pent etter tur svarte vi at vi kom frå England, Noreg, Canada og dessutan Sveits i tillegg. Dette imponerte tydelegvis soldaten.

- Wow! Det er jo akkurat som den gruppa… de veit… Ringenes Herre! Ja! Ringens Brorskap!

Høh. Jaja, kvifor ikkje?

Etter fotoseansen på Jerusalem Day tok vi oss ein matbit hos ein kebabmann i Aust-Jerusalem.

- Kva synest du? spurte eg, og peika mot dei marsjerande israelarane utanfor.

- Eg trur ikkje det er lurt at eg seier noko som helst om det, sa mannen, tydeleg sliten og opprørt av å ha hatt opptoget rett utanfor restauranten i timesvis.

Eg trudde nesten eg ikkje kunne bli overraska lenger. Men denne videoen, publisert av dei flotte israelarane i Sheikh Jarrah Solidarity Movement, er sjokkerande og skremmande. Det liknar etter mi meining altfor mykje på ting vi har sett før i verdshistoria.

Det viktigaste argumentet eg får presentert av dei som forsvarar okkupasjonen, er at Israel må forsvare seg ettersom alle rundt dei er ute etter å “feie dei på havet”. Eg har framleis til gode å snakke med ein einaste palestinar som meiner at jødane skal utslettast, og heller har ingen så langt antyda at dei skal reinskast ut frå Israel. Det finst nok også folk som meiner dette, men det er iallfall heilt trygt å seie at det dreier seg om ekstremistar som mannen i gata ikkje vil assosierast med.

På videoen over ser vi israelarar som ropar “død over arabarane”. Det er ikkje snakk om ei heilt marginal gruppe folk heller, her var tusenvis av dei i gatene. Eg trur og håpar likevel det framleis er rett å kalle dette for jødisk ekstremisme. Og eg er heilt sikker på at den ikkje er det spor betre enn den arabiske ekstremismen.

Etter at ting hadde roa seg i Silwan reiste vi vidare til ein annan demonstrasjon, som også finn stad kvar veke. Bydelen Sheikh Jarrah blir stadig meir jødisk og mindre palestinsk. Her blir det bygt nye bustader til busetjarane, og i tillegg blir palestinske familiar stadig kasta ut der busetjarane finn det for godt å flytte inn. Etter at to storfamiliar regelrett vart kasta ut i august 2009, har israelske fredsaktivistar frå Vest-Jerusalem og Tel Aviv demonstrert her kvar veke. I tillegg deltek ein del palestinarar og internasjonale.

Demonstrasjonen i Sheikh Jarrah har i det siste gått svært roleg føre seg, og både demonstrantane og busetjarane greier stort sett å halde seg på matta. Busetjarane demonstrerer nemleg også på sin eigen måte. Dei spelar musikk for å overdøve slagorda på hebraisk og arabisk, og dei kjem ut frå husa sine eller står på taket med store israelske flagg.

Sheikh Jarrah Solidarity Movement har eiga nettside og facebookgruppe.

Fredagsbøn og demonstrasjon i Silwan. Bydelen er for tida ein av dei mest utsette i Jerusalem, og er truga både av busetjarar og av israelske styresmakter. Sistnemnde er langt meir opptekne av fortida enn av notida, og byggjer “City of David” på bekostning av dagens innbyggjarar i Silwan. Ein arkeologisk park er under planleggjing, og for å realisere planane vil Israel kaste ut mange av innbyggjarane i Silwan frå husa sine.

Det same gjentek seg her veke etter veke. Mennene samlar seg til fredagsbøn i protestteltet. Deretter blokkerer unge, gjerne maskerte, gutar vegane inn til Silwan. Tidlegare har israelsk politi teke seg inn i bydelen ved å i sivil opptre som palestinarar i palestinsk utsjåande bilar, for deretter å arrestere demonstrantar. Dette skal no forhindrast ved å sperre alle vegkryss som fører inn til protestteltet med store steinar, containarar og brennande materiale. Så - steinkasting, soldatar, lydgranatar og tåregass. Som pysete utlending gjeld det å ha fluktvegane klare - sjølv er eg ikkje trent til å høyre forskjell på lydgranatar og skarp ammunisjon, og vil helst ikkje eksperimentere for mykje med å lære meg det heller. Eg vel å springe. Det heile minner om eit stort spel. Demonstrantane, soldatane, observatørane, alle har sine roller, alle veit kva dei har å gjere.

Denne hjelpelause måten å protestere på viser kor hjelpelause innbyggjarane i Silwan er overfor israelske styresmakter. Når Israel bestemmer seg for å endeleg kaste ut folk, er det ikkje stort å gjere med saka. Steinkasting fører naturlegvis ikkje med seg nokon framgang i saka, men det har heller ikkje utallige rettssakar i eit håplaust rettssystem gjort. Det er ikkje fleire måtar igjen å vise motstand på for folk i Silwan. Israel gjer som dei vil.

1. juni 2011 - Jerusalem Day. Utallige israelarar, mange av dei bur ikkje eingong her i byen, marsjerer med flagg og musikk i den palestinske delen av Jerusalem, for å markere at den heilage og udelelege byen vart gjenforeint i 1967. Sjefsrabbinatet i Israel har endåtil bestemt at dette er ei religiøs feiring; ein skal takke Gud for at Israel sigra i seksdagarskrigen.

Det er slitsomt å bu i Palestina, av mange grunnar. Pendelen svingar heile tida. Ein dag kan alt sjå håplaust ut, neste dag tenker ein at ei løysing trass alt ikkje kan vere SÅ langt unna. Eg vekslar mellom å fullstendig misse trua på mennesket, for så å neste dag tenke at “folk er jammen flotte!”. 

Susiya er ein teltlandsby heilt sør på Vestbreidda, i området som blir kalla South Hebron Hills. Området består for ein stor del av små, sårbare palestinske samfunn og israelske busetnader. Også Susiya ligg kloss innpå ein busetnad (med same namn), og israelske styresmakter utferdar stadig rivingsordrar på telta i landsbyen.

Ei rekkje israelske og internasjonale fredsaktivistar har engasjert seg i Susiya, og etablert eit “Creative & Learning Center” der - eit ganske enkelt telt. Men teltet har fått stå i eit år, noko som er ein bragd i område C, og her foregår det ei rekkje aktivitetar. Innbyggjarane får moglegheiten til å lære hebraisk. Ulike kunstprosjekt er sette i verk, mellom anna har landsbykvinnene blitt utstyrte med kamera og fått fotokurs, og har dokumentert livet her. Som israelar eller utlending er det mogleg å komme til Susiya for nokre dagar og praktisere arabisk intensivt.

På eittårsdagen for opninga av senteret vart det like godt arrangert ein festival. Det kom busslaster med israelarar frå Tel Aviv og Jerusalem, og palestinarane kom frå landsbyane og byane rundt Susiya. Fleire hundre menneske var samla her, og det krydde av både israelske og palestinske born. Programmet var allsidig. Her var det drakeflygning, alle kvinnene som hadde fotografert, opna heimane sine med private fotoutstillingar, det var palestinsk folkedans (dabke), eit sirkus hadde tatt turen, og det var berre blide ansikt å sjå overalt sjølv om sola steikte og sveitten rann. Busetjarane og soldatane stod på ein haug eit steinkast unna og glodde. Eg var overlukkeleg for at eg ikkje trengte å reise hit kameralaus, for dette var tidenes festival!

I går gjenvann eg fullstendig trua på mennesket. Så lenge det finst folk som finn på slikt som dette, så må då ting berre ordne seg, før eller seinare.